Den hvite og jeg - 4

En hverdagshistorie
Av: Grete W. Pedersen
Her hos oss står det nå sko over alt. Over alt hvor det er unaturlig å oppbevare sko, som f eks i bokhylla. Grunnen til det er åpenbar - vi har hvalp i huset. En bull terrierhvalp. Han er hjemmelagd, og da han fremdeles bodde i hvalpekassen var han trill rund som en tennisball, myk som skumgummi og kjempesøt. Han sov mye og spiste enda mer, og forsøkte tidvis å kombinere de to øvelsene. Det klarte han enkelt ved å ligge med bakparten i senga og forparten i matfatet.

Nå er han diger og hengslete , rask som et lyn og han har munnen full av tenner som klapprer i ett sett og minner ubehagelig mye om knappenåler. Her om dagen var jeg til min årlig legesjekk. Kontordamen smilte til meg, kastet et raskt blikk på hendene mine og sa: “Du har katt, ser jeg”

De andre hundene våre synes det er stas med den nye krabaten. Veldig gøy med en som er yngre enn dem, en de kan bestemme over. Men de er flinke og leker pent, alle sammen. Aller flinkest
Nå ser jeg så uskyldig ut her jeg ligger på matmors arm...
er den hvite. Poden elsker den hvite, som tålmodig skrider over gården med majestetisk verdighet og med den unge tassen beundrende på slep. Den hvite vet at poden må lære seg å gjøre sitt toalett ute og gjør derfor ikke mine til trekke innendørs før jyplingen har alt slikt unnagjort.

Hoderystene står vi og ser på, og kan ikke skjønne hvordan det går an at en hund med det mest forbryterske sinnelag kan utvise en slik forbløffende høy moral og behagelig dannelse når hun blir bedt om å være barnevakt. Ingen pek, spøk eller annet fanteri finner hun på så lenge som hun har småtasser som øyenvitner.

Men når hun er for seg selv er alt ved det gamle. Hun skumper omkring og har fremdeles rikelig med lopper i blodet, selv om hun nå begynner å trekke på årene. Vel, når jeg tenker meg om er hun nok blitt litt mer bedagelig. Her en grytidlig morgen snek vi oss ut, den hvite og jeg. Vi ville prøve få litt morgenluft i nesen og strekk i kroppen før dagens
støy satte inn. Frokosten fikk vente, for slikt skjønner den hvite, og det er et godt, for da har ikke den hvite så god tid, og prøver ikke å bruke hele dagen på den bitte lille bakken vi må gå opp når vi skal hjem igjen.

Den hvite trultet seg blid og fornøyd ned bakken. Hun er full av pågangsmot og sparker barskt fra i asfalten mens hun ser beundrende på speilbildene av seg selv i de mørke butikkvinduene. Vi runder hjørnet til Rimi-butikken, og der har de ansatte allerede vært i sving og pakket aviser som skal i retur. Avisene er pent satt ut på fortauet i en liten og i en litt større bunke. Den hvite stopper forbauset opp. Brynene beveger seg og hun får rynker i pannen og jeg ser at hun spekulerer tungt på hva denne papirsamlingen på gateplanet skal være godt for. Men plutselig mener hun å ha skjønt sammenhengen og slenger baken sin ned på den laveste bunken. Den ene forlabben lar hun hvile flott på den høyeste bunken mens hun lener ryggen sin godt inn til veggen og kikker vel tilfreds opp på meg. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jammen hadde hun ikke slått seg ned som om hun skulle være på en hvilken som helst fortausrestaurant hvor hun kunne be om en kopp kaffe eller en halv pils for den saks skyld.

Den hvite var strålende fornøyd med sittepausen sin, men etter en liten stund forlangte hun helt av seg selv å spasere videre. Hun snuser til høyre og venstre, lar seg forstyrre av en eierløs hanske og to tomme colabokser, men ellers er morgenrunden uten dramatikk. Fredfulllt og harmonisk rusler vi hjemover igjen, men midt i den lille bakken skyter den hvite plutselig fart. Hun har oppdaget noe umåtelig interessant, for utenfor blokka, på beboernes parkeringsplass står fire, fem menn samlet rundt en vanndam som virkelig ser ut til å vokse seg større og større foran øynene våre. Den hvite er fascinert og trollbundet og vil slett ikke forlate den spennende skueplassen. Jaha, oversvømmelse tenker jeg, og prøver så godt jeg kan å få den hvite til å miste interessen for vannet som pipler og siger frem. Jeg lokker og lurer og minner henne på frokosten som venter hjemme, men neida, den hvite skal ha med seg alt som skjer, hun er som limt fast i bakken og det er ikke i hennes tanke å vike en eneste millimeter.
Plutselig synes jeg at mennene har flyttet oppmerksomheten sin vekk fra vanndammen og over på meg. Jeg føler meg pinlig
Jeg lurer på om Steffi har noe å lære meg om graving i jord?
Hvor ble det av den valpen?
berørt og snakker hardt til den hvite for å få henne med meg de få, siste metrene hjem. Men den hvite er forstenet og står bom fast med spente muskler og skinnende øynene på stilker. Nå har alle mennene snudd seg mot meg og måler meg med så skarpe blikk at jeg snur meg vekk i forlegenhet. Men jøje meg - da oppdaget jeg hvorfor det plutselig var vi som ble viet all oppmerksomhet. Bak oss var det kommet hele tre rørleggerbiler - sikkert med pumpeutstyr og alt annet som var dødsnødvendig - og bare ventet på at den hvite skulle komme seg ut av innkjørselen slik at de kunne få begynne med jobben.

Med møye og besvær dro jeg den hvite med meg, og hun var så lite samarbeidsvillig og tung at jeg var sikker på at hun hadde lagt på seg ti kilo med bare trass. Men innenfor porten vår sto den lille poden og ventet, og dermed skiftet den hvite brått karakter. Ulydighet og vrangvilje ble øyeblikkelig byttet ut med velvillig troskyldighet, og den hvite skred med stil gjennom porten med sin gjenvunnede eleganse og majestetiske verdighet.
Tilbake