Den hvite og jeg - 3
En hverdagshistorieparaply, og på den står det murder will speak, og jeg vet ikke helt om det passer seg, så jeg trekker parkashetta over hodet, og så skvalper vi to avgårde.
Så går vi der da, den hvite og jeg, og hun vet akkurat hvor hun vil legge veien, - ned til butikksenteret, hvor hun straks klistrer seg inntil veggen, slik at hun får takly og kan unngå regndråpene, og den hvite stopper foran hver eneste butikkdør og vil inn, og jeg sier nei, nei, vi skal ikke inn her, vi skal ikke inn her og vi skal ikke inn her heller.
Hos optikeren går døren plutselig opp, og en mann kommer ut og kolliderer nesten med den hvite, som straks ser sin sjanse, og dytter og skubber på, og kommer seg halvveis inn i butikken. Mannen stopper forfjamset opp, og sier at det der var da en rar hund, slike hunder er det vel ikke mange av her i landet, og jeg svarer at han har nok rett i det, og han sier at det kan da umulig være mer enn en 3 - 4 stykker, og jeg svarer at der tar han nok feil, og da ser han så rart på meg at jeg må skynde meg å si adjø siden jeg skjønner at han står der og tror at jeg lyver ham midt opp i fjeset, og trøster meg innvendig med at det sikkert ikke var tilfeldig at den mannen måtte oppsøke optiker, og tar spenntak i dørkarmen for å klare å trekke den hvite med meg ut i regnværet igjen.
Se så flott paraply jeg har... Enda en stund i hvert fall. Jeg er sikker på at den kan spises den også.
Den hvite fortsetter med å sope husveggen, og presser seg mellom butikkvinduene og fortausskiltene, så plakatene som lokker med ferske reker, billige gummistøvler, nytt lys i vintermørket og designmusikk klirrer og dirrer bak oss. Like ved “vi gjør Norge billigere”, treffer vi en mann som den hvite kjenner fra før, men som nå går arm i arm med kjæresten sin, og han presenterer de to for hverandre, og forteller at en slik hund kan han tenke seg, og damen smiler, og klapper den hvite, som øyeblikkelig hopper frem og sneier et stykke av paraplyskaftet hennes. Ha ha ha sier
Så trasker vi videre, den hvite og jeg, og jeg føler meg så beklemt og mismodig, og regnet siler ned, og den hvite henger på slep, og nekter fremdeles å gå midt på fortauet, men fortsetter å presse seg inntil bygningen, slik at hun slipper å få regn i pelsen sin, og jeg tenkter at nå er det nok, jeg ville ikke finne meg i flere pek, jeg er mislykket som hundeeier og vil hjem, og akkurat da stopper det en hel familie, mor, far og tre barn rett foran meg, og alle har hver sin paraply, og jeg ser at den hvite har sett det samme som meg, og kvikner til og er med ett i sitt ess, og jeg trekker pusten dypt og tenker mitt.
Så står vi der da, den hvite og jeg, og familien klapper og hilser og er oppover ørene begeistret, tenk at de skulle få møte slik en morsom hund, dette var vel en rase de kunne tenke seg, og den
Nam nam! Det beste jeg vet.... Sko MED skolisser!
Mismotet er som blåst bort, jeg skravler ivrig i veg og brisker meg med alt jeg har og mer til, den hvite er slett ikke verst, nei egentlig finnes det ikke maken til hund, det er ikke måte på - og til slutt må jeg kikke ned for helt å tro mine egne ord, og får det plutselig travelt, og sier hade bra, jeg må stikke, det regner så fælt, og jeg rykker den hvite med meg og skynder meg vekk, - før noen oppdager at den hvite har benyttet tiden sin godt, og knyttet opp skolissene til hele familien.