Den hvite og jeg - 2

En hverdagshistorie
Av: Grete W. Pedersen
Den hvite og jeg skal hente avisene om morgenen. Vi er tidlig ute, midt i morgen-rushet, vi blander oss med alle de men-neskene som har det morgentravelt, og skynder oss litt vi også, jeg for å hente avisene - den hvite for å nå kiosken og sin faste godbit. Men når avisene er innkjøpt og godteriet fortært, har den hvite plutselig veldig god tid. Da er det ingenting som haster, og den hvite er ikke lengere ute for å gå - men for å stå.

Så står vi der da, den hvite og jeg, og jeg lokker og lurer og kommanderer og smisker, men oftest må jeg puffe henne i gang, dytte henne i baken, og akkurat da stopper det alltid et tog som slipper av masse travle mennesker som vil haste forbi oss, men likevel må sakke ned farten i ren forbauselse. Og akkurat da fylles buss-stoppene på begge sidene av veien opp med folk, som liksom ikke kan unngå å se hva som foregår, skjønt de er høflige og glaner bare på oss på skrå.

Når jeg endelig får dyttet den hvite frem til fotgjengerfeltet, begynner hun vanligvis å gå av seg selv - om enn noe sakte. Men en dag vi var kommet halvveis over veien, fikk hun brått øye på noe fantastisk - en maskin som kjørte rundt med store koster og feide fortauene. Den hvite holdt på å miste øynene av forbløffelse, og var med ett ikke til å få av flekken.

Så sto vi der da, den hvite og jeg, midt i fotgjengerfeltet, midt i veien, midt i verste morgenrushet, midt i blandt utålmodige bilister som tutet som gale, og iltre syklister som kjeftet og smelte, mens den hvite sugde inntrykk så det knakte i skallen, og
Nå har jeg lyst på en liten pause for å snuse og se meg om, men det vil ikke sjefen. Men - det er jo MEG som ER sjef. Så da stopper jeg...
var slett ikke til å rikke, for av alle de imponerende maskinene hun hadde sett, var nok dette den som tok kaka, og jeg begynte å bli uhyggelig varm, især på ørene, men den hvite bare sto og sto, og brydde seg ikke en filla døyt om at det nå hadde samlet seg masse mennesker på drosjeholdeplassen også.

En syklist suste plutselig tett forbi, og hyttet en sortbehansket knyttneve helt opp i nesen min, mens han skrek noe som det ikke var mulig å oppfatte. Da snudde den hvite sakte på hodet sitt, og fulgte syklisten med øynene, for under det hvite brystet banker det ett varmt hjerte for sykler også, og dette ga henne tydeligvis noe annet å tenke på, for hun begynte sakte å smålunte seg over veien.
Vel over på det andre fortauet, bøyde jeg meg ned til den hvite, for å forklare at nå måtte vi gå, vi skal hjem, sa jeg, og akkurat i det samme fikk jeg ett knallhardt slag i låret så ryggen ristet og knærne sviktet, og en illsint syklist i glinsende kondomdress dukket plutselig opp ved siden av meg, og skrek "Se til Helvete å se deg for", mens den hvite vinte høyt av fryd over det uventede oppstyret. Og akkurat i det jeg skulle til å skjelle tilbake, for å fortelle alt hva jeg vet om idioter som tror at folk har øyne i ryggen, oppdaget jeg at han var utstyrt med øretelefoner som sprutet ut høy musikk - sikkert noe som virket for-dervende på vurderingsevnen - og kunne derfor ikke høre meg. Kondommannen tråkket stående avgårde så bjellene dinglet, og jeg tenkte "kniv kniv", mens den hvite logret blidt, og sukket lengselsfult etter den hyggelige mannen som lot henne så generøst få hilse på sykkelen sin.

Av og til forlanger den hvite å bare stå utenfor postkontoret også. Noe har fanget hennes oppmerksomhet, og hun vil ikke inn. Så må jeg dytte henne da, og når hun er vel inne, og vi har hentet posten, skal hun i hvertfall ikke ut igjen, og jeg må dytte henne da også. Mennene er hyggelige, og hjelper til med å holde døren åpen, og sier trøstende at, ja, ja, det er i hvertfall god trening for armmusklene dine, det derre der. Og jeg svarer joda, og takker for omtanken, og fortsetter utenfor med å dytte og bakse for å få henne vekk fra parkeringsplassen, og akkurat da kjører bussen forbi, og den er selvfølgelig stappfulll av passasjerer, som alle kaster hodene sine rundt samtidig - i ren refleks - for å få med seg mest mulig av det komiske opptrinnet. Den hvite og jeg kjaser og maser oss uenige oppover fortauet, og passerer grupper av men-nesker som har stått på avstand og niglant skamløst, men som plutselig blir dannede og belevne med det samme vi nærmer oss, og snur hodene sine bort og er opptatte av alt mulig annet.

Så svinger vi rundt hjørnet, og er på en villavei som skal føre oss hjem, og plutselig er den hvite like medgjørlig som nysmeltet smør, hodet er tett inntil mitt kne, hun følger nøyaktig samme tempo som meg, mens hun ser opp på ansiktet mitt med øyne som skinner av kjærlighet og beundring. Slik går vi flere hundre meter, den hvite og jeg, vi er bestiser, og vi småpludrer sammen mens den hvite danser vakkert ved min side, og ikke engang en katt som har satt seg midt på fortauet får henne til å glemme at hun er ute og spaserer sammen med mammaen sin, det er bare mamma som teller - hun lystrer lykkelig selv den minste vink, for visst er den hvite verdens dyktigeste hund - men nå er det ingen som ser oss.
Men se, jeg kan gå pent: Vel og merke når jeg har lyst - og jeg aner en liten godbit i det fjerne!
Tilbake